Ja vi elsker…
Hvor er det blitt av kampviljen som «Ja vi elsker dette landet» er gjennomsyret med? Er vi villige til å bryne øksene og kjempe med blod og brann? I nasjonalsangen skildres ulike kamper og slag som er kjempet på veien til fred, frihet og selvbestemmelse, men er kampen egentlig over og målet nådd? Eller er det en kamp som må kjempes kontinuerlig? Om vi sover i et demokrati, kan vi våkne i et diktatur…
Arnulf Øverland skrev de kjente strofene «du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv». Europa står på ny i brann. Vår fred og frihet har ikke vært så truet siden andre verdenskrig. Vi er mange som har tatt freden og friheten for gitt. En ting er den ytre freden. Vel så viktig er det å leve i fred med seg selv og sine nærmeste. Å ha familien rundt seg og være nær mennesker en er glad i og bryr seg om, er viktig både for livskvalitet og helsa. Ikke alle er så heldige og opplever dette i såkalt verdens beste land å bo i. 17.mai er for mange ikke et symbol på fred og frihet, men på sorg, smerte og fangenskap. Foreldre og barn lever i en sår lengsel etter hverandre. Mange har opplevd store krenkelser fra den norske stat. Både fra barnevernet, politiet, rettsvesenet og andre offentlige etater. Mange barn går i dag i 17.mai-tog uten å kjenne glede. De lever i en uutholdelig smerte og savn etter sine kjære. Norge er dømt en rekke ganger for brudd på menneskerettighetene. Myndighetene nekter å be om unnskyldning både i forhold til barnevernet og de ulovlige ransakingene av rusmisbrukere. Det skulle gå femti år før taterne fikk sin unnskyldning.
I Grunnloven § 102 står det skrevet at «Alle har rett til respekt for privatlivet og familielivet sitt, for heimen sin og kommunikasjonen sin. Det må ikkje utførast husransakingar, så nær som i kriminelle tilfelle. Dei statlege styresmaktene skal sikre eit vern om den personlege integriteten.». Hvor mange familier har ikke opplevd å få hjemmet sitt ransaket av både politi og barnevern? Uten å ha gjort noe kriminelt. Stikk i strid med den norske Grunnloven. Det er de siste årene avdekket en rekke saker hvor familier skilles uten at det dokumenteres godt nok hvorfor. Hvor er rettssikkerheten?
I § 104 står det skrevet at «Born har krav på respekt for menneskeverdet sitt. Dei har rett til å bli høyrde i spørsmål som gjeld dei sjølve, og det skal leggjast vekt på meininga deira i samsvar med alderen og utviklingssteget. Ved handlingar og i avgjerder som vedkjem born, skal kva som er best for barnet, vere eit grunnleggjande omsyn. Born har rett til vern om den personlege integriteten sin. Dei statlege styresmaktene skal leggje til rette for utviklinga til barnet og mellom anna sjå til at det får den økonomiske, sosiale og helsemessige tryggleiken som det treng, helst i sin eigen familie.». Nylig tente ei 13 år gammel jente på seg selv og led en smertefull død. Dette mens hun var under barnevernets ansvar. At hun ikke fikk rettighetene fra § 104 oppfylt mener jeg at er hevet over enhver tvil. Hvilken helsemessig trygghet følte hun når hun ble drevet til en slik handling? To brødre sto sist uke fram om seksuelle overgrep begått av fosterfaren. Ei jente som bodde i fosterhjem døde for noen år siden av epilepsi. Foreldrene og deres advokat ble ikke tatt på alvor av barnevernet da de sa fra om hennes sykdom. En kvinne følte seg sterkt presset av barnevernet til å sterilisere seg i håp om å beholde de andre barna. Det fikk hun likevel ikke. Historiene er etterhvert blitt mange. Den ene mer tragisk enn den andre. Enten griper barnevernet inn for tidlig, eller for seint. Rett barn får ikke rett hjelp til rett tid. Nylig kunne vi lese at 80 av 90 barnevern bryter loven. Ett av lovbruddene er manglende medvirkning. Dette er et brudd på blant annet Grunnloven som vi i dag feirer. Er det rett å feire en rettighet som ikke gjennomføres i praksis? Roper barna som utsettes for disse lovbruddene et høyt og rungende «Hipp hipp hurra» mens de vaier med flaggene? Føler de seg trodd og tatt på alvor? Vi vet at traumer påvirker utviklingen til barn og unge. Likevel påfører barnevernet tusenvis av barn uopprettelig skade ved gjennomføringen av akuttvedtak. Dette til tross for inngående kunnskap om hvor skadelig praksisen er for barn. Nok et brudd på Grunnloven, for ikke å glemme menneskerettighetene.
Det er tid for handling folkens! Tid for å gjøre som våre forfedre gjorde – å bryne øksene og kjempe slag etter slag til vi igjen kan synge helhjertet med i «Ja vi elsker dette landet». Versene som maner til samhold og kamp synges ikke lenger. De er i praksis tatt ut av nasjonalsangen. Kanskje ikke uten grunn…?
Måtte vi bli flere som taler Roma midt i mot, slik birkebeinerkongen Sverre gjorde. Vi er etterhvert blitt mange som kjemper mot overmakten. Vi må tale fra alle landets hauger, slik nasjonalsangen vår beskriver. I vanskelige tider har vi holdt ut og i den verste nød ble friheten naivt født, men den er skjør. Når vi har blitt utsatt for prøvelser og mye har stått på spill, har kvinner og menn, barn og voksne over hele landet, kjempet og reist seg etter at tårer er tørket. Vi må stå sammen! For også vi må kjempe når det blir krevet, så dets fred på ny kan slå leir.
Beste ønsker for 17.mai fra alle oss i ledergruppa!🇳🇴🇳🇴🇳🇴