Åpent brev til statsråd, Kjersti Kleppe.

Av | 2. juni 2022

Åpent brev til statsråd, Kjersti Kleppe.

 

Vedr: Dommene i EMD og døden i barnevernet.

 

Jeg var en av flere som hadde visse forventninger til at du skulle ta over som statsråd etter Kjell Ingolf Ropstad. Særlig med tanke på at

Senterpartiet- i opposisjon- hadde gitt tydelige signaler på at dersom Senterpartiet skulle få regjeringsmakt, så ville reelle endringer skje.

 

Vel, i skrivende stund har ditt parti hatt denne posten i regjeringen i

nærmere 8 måneder, og dessverre er det vanskelig å få øye på noe som helst av forbedringer.

 

I dag har jeg skrevet et brev med kritikk mot Ministerkomiteen, se

vedlegg, for deres manglende oppfølging av dommene som Norge har fått mot seg i EMD.

 

Men, selv om Ministerkomiteen skal sørge for at landene som er dømt i EMD følger opp sine forpliktelser, er det utelukkende norske myndigheter sitt ansvar å sørge for at innholdet i dommene etterleves gjennom de såkalte reparasjonsreglene. Men, det kan vi trygt konstaterte at ikke er tilfellet.

 

15 dommer mot Norge siden september 2018, på det området der du nå har det konstitusjonelle ansvaret, viser en grunnleggende mangel på respekt for ofrene som har nådd frem, og som har fått Norge dømt for særdeles alvorlige menneskerettsbrudd.

 

For det nedslående faktum er at Norge ikke gjør annet enn å utbetale en symbolsk sum på 25 000 Euro til ofrene.

 

Som den krigsprofitør som Norge er grunnet krigen i Ukraina, hvor

milliarder renner inn i statskassen daglig, så er et beløp på 25 000 Euro tjent inn i løpet av sekunder.

 

Ingenting gjøres altså med de menneskelige omkostningene som Norge er dømt for, snarere tvert om:

 

Norge fortsetter å bryte de samme artiklene som de er dømt for gjennom å la krenkelsene løpe, nå med den unnskyldning, som helt korrekt er beskrevet av dommere GROZEV, O’LEARY og HÜSEYNOV i deres sluttbemerkning da Lobben- saken var til behandling i kammeret:

 

«… gir falske forhåpninger om gjenforening, som dette tilfellet viser,

neppe vil bli oppfylt når et barn har blitt tatt under offentlig omsorg, samværs-rettigheter har blitt betydelig begrenset, og tiden har gått….»

 

Og Norges systematiske og ikke minst kyniske brudd på menneskerettene på dette området koster liv. Mange liv.

 

For en drøy uke siden var jeg i begravelsen til 13 år gamle Alex som tok sitt eget liv. Hun døde altså på din konstitusjonelle vakt, og det nedslående er at dersom norske myndigheter hadde respektert jentas grunnleggende menneskeretter, så er jeg overbevist om at Alex hadde vært i live i dag.

 

Men, Norge tvinger barn- også de som er over 12 år gamle- inn i

institusjoner de ikke vil være i, og følger heller ikke opp sitt

myndighetsansvar.

 

Det var mange som var i begravelsen til Alex, men ikke en eneste fra det politiske miljø.

 

Du var i Bergen i denne tidsperioden, for dagen etter begravelsen var det høytidelig åpning av festspillene i Bergen, der både du og

statsministeren deltok. Men, å delta i begravelsen, var det altså ikke tid til. Det sier jo noen om prioriteringene.

 

Når norske myndigheter, med vilje, ikke respekterer de dommene som de har fått mot seg i Den Europeiske Menneskerettsdomstolen, og når heller ikke de relevante internasjonale myndigheter gjør noe for å få Norge til å

respektere menneskerettene, så må andre virkemidler til.

 

Som jeg skrev i mitt brev til Ministerkomiteen i dag, så vil jeg anbefale for mennesker som risikerer å få sine rettigheter krenket på dette rettsområdet om å forlate Norge før barna blir tatt i offentlig omsorg, da det ikke er sikkert at de får dem levende tilbake, slik tilfellet var med Alex og med så mange andre barn.

 

Men, det er alltid håp. Og denne gangen kommer håpet fra India, for i går var det lansering av boka «The Journey of a Mother: Diplomatic war between India and Norway».

 

Bokas innhold følges opp i filmen, Mrs Chatterjee Vs Norway, som forventes å ha snarlig premiere.

 

Det gir verden en utmerket mulighet for å dykke dypere inn i materien, Norges mørke menneskerettskrenkelser.

 

Bergen, den 2.6.22

 

Marius Reikerås

Legg igjen en kommentar