Barnevernet= Satans Soldater

Av | 20. august 2022

BARNEVERNET = SATANS SOLDATER

 

Hei! Mitt navn er Benjamin Bjorvand Randa og jeg har en historie og fortelle Norges folk. Jeg ønsker at dette inlegget skal deles og sprees slik min familie og meg blir lagt merke til i den evige kampen mot en organisasjon som er såpass korrupt, ødeleggende og svekkende psykisk for veldig mange mennesker.

 

Jeg har hatt min historie med dem siden jeg var ett ungt barn. Grunnlaget var foreldrene mine sitt alkoholkonsum.

Jeg var ca 10 år og kunne ingenting om det og drikke alkohol. Jeg ble fortalt at mamma og pappa sine drikkevaner var dårlige.

Jeg innser når jeg først fyller 18 år og har selv fått smakt litt på alkohol at deres inntak var veldig begrenset i forhold til veldig mange andre voksne mennesker jeg møter på pøbben, utesteder og festivaler her i bygda og andre steder. De personene jeg har møtt mest bedugget av alkoholrus er blandt annet de søsknene mine er i besøkshjem hos, de JEG var i besøkshjem hos. Jeg nevner ikke navn for jeg ønsker ikke og henge ut noen offentlig.

Min mor og far skal da visstnok ha dårlig innflytelse på alle sine barn ifølge barnevernet og oppveksten som vi har til felles blir tolket som feilaktig, dette stemmer ikke for fem flate øre, jeg har hatt en helt fantastisk oppvekst under familien Bjorvand Randa.

Det og høre at barnevernet idag sto klare på skolen for og hente søsknene mine snudde raskt hele livet på hodet mitt, hvorfor? Her kommer min historie inn i bildet.

 

Jeg har mistet venner, mange av dem er idag narkomane og har alle røtter i barnevernet. Jeg var en av dem før fotlenka kom på foten min. Jeg fikk erfart harde bud fra mange stoffer, de brukte jeg i hovedsak for bedøvelse mot indre smerter og som en flukt fra virkeligheten barnevernet manipulerte livet mitt med.

Jeg tok mine første trekk med hasj i en besøkshjemhelg, jeg ønsket en flukt fra systemet livet mitt ble omrotert til og være, det var bare ikke greit og høre ting om foreldrene sine som ikke var sant i det hele fuckings tatt. Jeg kjente det på magefølelsen at noe var feil.

Jeg er blitt den jeg er idag og fremstår som en rebelsk mann som strider imot mange av statens orginisasjoner og lover. Grunnlaget på det er også barnevernet. Jeg er rebelsk fordi dem opptrår rebelskt mot min kjære familie. Dem har skapt meg, formert meg, og justert på tråder inni hodet mitt jeg aldri vil klare og reversere.

Disse trådene jeg snakker om, har opphav fra de første uttakene av klasserommet under BV sitt tilsyn.

 

Litt om uttakene fra klasserom og HVORFOR det plager meg idag.

Og bli ufrivillig tatt ut av klasserommene på barneskolen, og ungdomsskolen var MOT viljen min. Det var mye frykt i bildet, spesielt det og gå ut av klassen og inn igjen.

Bemerk dere alle ordet FRYKT. For i voksen alder vet vi at frykt er en meget angstrelatert følelse og det er noe jeg sliter med enda.

Barnevernet gav meg ANGST. Dem skapte den psykiske illusjonsfølelsen for meg ved ufrivillige uttak av klasserom.

Samtalene inne på rommene sammen med en ansatt i BV opplevde jeg som mer en kleine, spørsmålene var alt for utfordrende til at ett lite barn som jeg var på den tiden kunne svare riktig på.

Husker spørsmålene alltid førte inn til en ensvars gate.

Den gaten det endte i viste seg og stride imot mine foreldre. Etterhvert som jeg vokser opp og vet hva manipulasjon er, jeg vet hva vanskelige spørsmål er, samt hva forskjellen på barn og voksen er, ser jeg fort at barnevernet opererer på feilaktige måter.

Tilbake på angsten, og gå inn i klasserommet etter en utfordrende sesjon sammen med manipulerende og vanskelig fremmed, var tungt, utslitende og bare ubekvemt.

Følte meg veldig svak og nedjekket, samtidig flau.

Man blir spurt av klassekamerater hvor man var og hva man gjorde, dette førte inn på løgnens vei og gjorde meg til en mester i og fare med løgn både hjemme og ute i besøkshjem.

 

Hvordan opplevde jeg egentlig besøkshjemmet?

Jeg opplevde det som gøy og morro, til og starte med.

Husker veldig godt Danmarksturen vi hadde i besøkshjemmet, vi var på camping en viss plass i landet.

Når vi skulle sove fikk jeg oppleve en intens fryktfølelse, jeg så klovner overalt og kjente på det som veldig ubehagelig, jeg var 12-13 år. Dette kan fint sammenlignes med ett panikkangstanfall.

Jeg fikk ikke sove og det skjedde flere ganger i flere av helgene jeg var der. Danmarksturene med familien min derimot, de var euforiske, deilige, befriende og trygge! De skapte minner for livet! Eller hva sier dere Simen Randa og Sebastian Randa?

Hedebo camping!😍

 

Jeg startet og stjele alkohol i ett av besøkshjemmene, dette drakk jeg opp før jeg dro hjem, ventet ofte flere timer før jeg gikk inn døra for og ikke lukte alkohol.

Husker vi alle gledet oss vanvittig mye til og komme hjem til foreldrene våres søndagene for og få servert våres ekte kjærlighet av mamma og pappa ❤️❤️

 

Nei det og høre om de 2 minste bli omplassert, hentet på skolen, under en pågående fylkesnemnda klage (strider imot norsk lovverk)

Det gir meg med hånden på hjertet lyst til og bryte flere norske lover omigjen.

Jeg opplevde narkotika som befriende, og veldig tryggende, selv om foreldrene mine advarte meg mot farer og alt negativt som har med det og gjøre!

Det var deilig og være såpass fri som fuglen, og kjenne problemene strømme vekk fra realiteten for en midlertidig periode!

 

Mine foreldre har tilsammen 7 og 8 barn, de vet da for faen hvordan ett barn skal oppdraes. Det norske folk, jeg ber dere, om og våkne opp.

 

Jeg er meget redd for at mine småsøsken skal få oppleve det samme som meg… Kjæreste Frøya, Ronja, Vilde og Odin… jeg savner dere og ønsker dere i verdens tryggeste hender hjemme hos mamma og pappa. ❤️❤️

Legg igjen en kommentar