Stavanger, den 22.12.22
Skrevet av: Marius Reikerås
Til de det gjelder i Justiskomiteen og i Justisdepartementet.
Kopi: Offentlig.
Vedr: Statens konstitusjonelle ansvar for domstolenes etterlevelse av menneskerettene.
Norge befinner seg midt i en gigantisk justismordkrise.
Justismordene som er avdekket i Birgitte Tengs- og Viggo Kristiansen sakene, er bare toppen av et isfjell. Det samme gjelder NAV- skandalene og alle domfellelsene som Norge har fått mot seg i barnevernssaker i EMD.
Og dette tiltrekker seg internasjonal oppmerksomhet. Bare i 2023 er jeg invitert til minst 15 land, verden over, for å fortelle om mine erfaringer med det norske justismord-systemet.
Tenk bare på hvilken interesse det vil frembringe, når storfilmen, Mrs Chatterjee Vs Norway, vil vises fra primo mars 2023 i India, et land med nærmere 1,5 milliarder, og andre land.
Man liker å tro at rettsvesenet er uavhengig som den dømmende makt.
Men det ligger til Justisdepartementet å ha det konstitusjonelle ansvaret for dommernes handlinger. Og over Justisdepartementet, ligger Justiskomiteen og Stortinget som oppdragsgiver.
Da Norge ble dømt i saken mellom Hansen og Norge i oktober 2014, sa EMD følgende i premiss 71:
«The Court reiterates that while the Convention does not compel the Contracting States to set up courts of appeal or of cassation and does not guarantee a right to appeal as such in civil cases, a State which does so is required to ensure that persons amenable to the law shall enjoy before these courts the fundamental guarantees contained in Article 6 (Delcourt v. Belgium, 17 January 1970, p. 14, Series A no. 11). As to the requirement to state reasons, which is at issue in the case under consideration, in García Ruiz v. Spain [GC], no. 30544/96, § 26, ECHR I, it held as follows:
“26. … [A]ccording to its established case-law reflecting a principle linked to the proper administration of justice, judgments of courts and tribunals should adequately state the reasons on which they are based.»
Med andre ord:
Det ligger til Storting og regjering å sørge for at vi hare et rettssystem som er innordnet på en slik måte, at de som mener seg utsatt for menneskerettsbrudd faktisk har et rettssystem som sikrer de internasjonale rettighetene som Norge har forpliktet seg til.
Siden Hansen-dommen kom i 2014, er Norge dømt ytterligere over 20 ganger i internasjonale fora, noe som beviser at Norge er et land med store mangler hva gjelder respekt for de grunnleggende menneskerettene.
I Hansen-dommen ble Norge dømt fordi norske domstoler ikke ga adekvat eller tilstrekkelig begrunnelse for sin ankenekt ( Norge er også dømt for tilsvarende av FN- komitéen i 2008)
Men selv om Norge er dømt for manglende rettslige begrunnelser, både av FN- komiteen og av EMD, har vi fortsatt en Høyesterett som avviser nærmere 90 % av alle innkomne saker uten begrunnelse.
I anledning de mange barnevernssakene der Norge har blitt dømt i EMD, har også noen av mediene satt søkelyset på Høyesteretts rolle for krenkelsene hvor justitiarius, Toril Marie Øie, uttalte følgende til Dagbladet den 16. juli:
«Norske domstoler, inkludert Høyesterett, må basere sine avgjørelser på den praksis fra EMD som til enhver tid foreligger»
Spørsmålet er om ordene fra Øie er reelle er bare er tomme.
I Stavanger-området, pågår det- snart på niende året- en stor forurensningsskandale.
Saken er i utgangspunktet uhyre enkel:
En privat utleier leide ut næringseiendom til Altus, et selskap innenfor oljebransjen, som sølte store mengder med svært helseskadelig olje på eiendommen.
Ansvarsforholdet er ubestridt, men i stedet for å yte adekvat erstatning til skadelidte, så har skadevolder, kommunen, domstolene og øvrige offentlige etater gjort hva de kan for å knekke skadelidte og hans familie. Litt slik som vi ser i de mange barnevernssakene som ofte pågår i ti-år, ref for eksempel Lobben- saken.
Basert på de forpliktelser som Norge har, har den skadelidte mannen en garantert rett til å få prøvd de påståtte konvesjonskrenkelser for upartiske domstoler. Det er faktisk en plikt som skadelidte har, og uttømme de nasjonale rettsmuligheter før enn sak kan klages inn for EMD.
Men han er blitt konsekvent nektet hele veien. I et slikt perspektiv blir ordene som Øie ga til Dagbladet i juli 2022 for tomme å regne.
Når domstolene svikter, gang etter gang, så snakker vi om systemkrise. Og da kan ikke regjering eller storting, som de konstitusjonelt bærende, løpe fra sitt ansvar med å si at domstolene er uavhengige i sin gjerning.
EMD har i mange år vært tydelig på at den ikke fungerer som en «fjerde instans» og at det ligger til de nasjonale domstolene å være seg sitt menneskerettsansvar bevisst. Og i gjentatte avgjørelser som er rettet mot Norge, uttrykker EMD bekymring for om Norge tar sine konvensjonsforpliktelser på alvor.
Vedlagt ligger gjenåpningsbegjæring som den skadelidte har sendt Høyesterett i sak HR-2022-12-U. Så får vi se om Høyesterett gjør alvor av sine lovnader om å basere sine avgjørelser «på den praksis fra EMD som til enhver tid foreligger»
Om ikke, vil saken selvsagt oversendes EMD, da også med beskjed om at Norge svikter den generelle sikringsplikten.
Stavanger, den 22.12.22
Marius Reikerås