Til de det gjelder i Justiskomiteen og i Justisdepartementet.
Kopi: Offentlig.
Vedr: Statens konstitusjonelle ansvar for domstolenes etterlevelse av menneskerettene.
Norge befinner seg midt i en gigantisk justismordkrise.
Justismordene som er avdekket i Birgitte Tengs- og i Viggo Kristiansen sakene, er bare toppen av et isfjell. Det samme gjelder NAV- skandalene og alle domfellelsene som Norge har fått mot seg i barnevernssaker i EMD.
Og dette tiltrekker seg internasjonal oppmerksomhet. Bare i 2023 er jeg invitert til minst 15 land, verden over, for å fortelle om mine erfaringer med det norske justismord-systemet.
Tenk bare på hvilken interesse det vil frembringe, når storfilmen, Mrs Chatterjee Vs Norway, vil vises i mars 2023 i India, et land med nærmere 1,5 milliarder. Og andre land følger etter.
Man liker å tro at rettsvesenet er uavhengig som den dømmende makt.
Men det ligger til Justisdepartementet å ha det konstitusjonelle ansvaret for dommernes handlinger. Og over Justisdepartementet, ligger Justiskomiteen og Stortinget som oppdragsgiver.
Da Norge ble dømt i saken mellom Hansen og Norge i oktober 2014, sa EMD følgende i premiss 71:
«The Court reiterates that while the Convention does not compel the Contracting States to set up courts of appeal or of cassation and does not guarantee a right to appeal as such in civil cases, a State which does so is required to ensure that persons amenable to the law shall enjoy before these courts the fundamental guarantees contained in Article 6 (Delcourt v. Belgium, 17 January 1970, p. 14, Series A no. 11). As to the requirement to state reasons, which is at issue in the case under consideration, in García Ruiz v. Spain [GC], no. 30544/96, § 26, ECHR I, it held as follows:
“26. … [A]ccording to its established case-law reflecting a principle
linked to the proper administration of justice, judgments of courts and tribunals should adequately state the reasons on which they are based.»
Med andre ord:
Det ligger til Storting og regjering å sørge for at vi har et rettssystem som er innordnet på en slik måte, at de som mener seg utsatt for menneskerettsbrudd faktisk har et rettssystem som sikrer de internasjonale rettighetene som Norge har forpliktet seg til.
Siden Hansen-dommen kom i 2014, er Norge dømt ytterligere over 20 ganger i internasjonale fora, noe som beviser at Norge er et land med store mangler hva gjelder respekt for de grunnleggende menneskerettene.
I Hansen-dommen ble Norge dømt fordi norske domstoler ikke ga adekvat eller tilstrekkelig begrunnelse for sin ankenekt ( Norge er også dømt for tilsvarende av FN- komitéen i 2008)
Men selv om Norge er dømt for manglende rettslige begrunnelser, både av FN- komiteen og av EMD, har vi fortsatt en Høyesterett som avviser nærmere 90 % av alle innkomne saker uten begrunnelse.
En av de som nylig har fått sin sak avvist av Høyesterett uten noen form begrunnelse, er en kvinne bosatt i Risør. Hun krever å få væreselv-prosederende for lagmannsretten i en sak hun ble frifunnet i tingretten, og EMK Artikkel 6 nr. 3 bokstav c sier klart og tydelig at «enhver har rett til å forsvare seg personlig eller med rettslig bistand etter eget valg»
EMK Artikkel 13 gir en garanti for at alle skal ha en effektiv prøvningsrett ved en nasjonal myndighet.
I saken mellom LINDSTRAND PARTNERS ADVOKATBYRÅ AB v. Sverige av 20 desember 2016( brudd på EMK artikkel 13), sier EMD følgende:
“Article 13 of the Convention guarantees the availability at national.level of a remedy to enforce the substance of the Convention rights and freedoms in whatever form they are secured in the domestic legal order.”
I anledning de mange barnevernssakene der Norge har blitt dømt i EMD, har også noen av mediene satt søkelyset på Høyesteretts rolle for krenkelsene hvor justitiarius, Toril Marie Øie, uttalte følgende til Dagbladet den 16. juli:
«Norske domstoler, inkludert Høyesterett, må basere sine avgjørelser på den praksis fra EMD som til enhver tid foreligger»
Men slik norske domstoler unnlater å behandler sentrale menneskerettsspørsmål på, så fremstår ordene fra Øie som tomme.
Øie var for øvrig en av dommerne som begikk justismord i den såkalte NAV-saken i 2017, og der Høyesterett, den 2 juli 2021 i storkammer kom til at den samme mannen som Øie dømte i 2017 måtte frifinnes i gjenopptatt straffesak om trygdebedrageri. Det justismordet som Øie begikk i 2017 begikk hun også sammen med
Tilbake til kvinnen som har kjempet for retten til å være selv-prosederende:
Det er litt av et dommergalleri hun har hatt mot seg i Agder lagmannsrett og i Høyesterett:
Agder lagmannsrett:
Ansvarlig for ett av tidenes justismord i Viggo Kristiansen saken.
Sjef i Agder lagmannsrett ,Dag Bugge Norden:
Var oppnevnt som Norges ad-hoc dommer i Den Europeiske Menneskerettsdomstolen i både nordsjødykkersaken og i Lobben-saken:
I begge sakene tapte Norge, men Bugge Norden ,i klart mindretall, støttet Norge. Etter Lobben-saken, fikk ikke Bugge Norden fortsette som ad-hoc dommer.
Lagdommer i Agder lagmannsrett, Arne Lyng:
En av flere dommere som i nordsjødykkersaken i realiteten har blitt dømt i Den Europeiske Menneskerettsdomstolen for å ha krenket dykkernes rettigheter etter EMK Artikkel 8.
Norges Høyesterett:
Bergljot Webster er en av dommerne som nektet kvinnen å være selvprosederende. Hennes forståelse av menneskerettene inneholder en bekmørk historikk, der hun er medansvarlig for en rekke av tapene som Norge har hatt i barnevernssaker siden september 2018.
Også dommer, Wenche Elizabeth Arntzen, har en svært mørk skygge, i det hun deltok som dommer i NAV-skandalen i 2017 der en uskyldig mann ble sendt til fengsel i 75 dager.
Når domstolene svikter, gang etter gang, så snakker vi om systemkrise. Og da kan ikke regjering eller storting, som de konstitusjonelt bærende, løpe fra sitt ansvar med å si at domstolene er uavhengige i sin gjerning.
EMD har i mange år vært tydelig på at den ikke fungerer som en «fjerde instans» og at det ligger til de nasjonale domstolene å være seg sitt menneskerettsansvar bevisst. Og i gjentatte avgjørelser som er rettet mot Norge, uttrykker EMD stor bekymring for om Norge tar sine konvensjonsforpliktelser på alvor.
Bergen, den 3.2.23
Marius Reikerås