Rettsikkerhet i norge, eller mangel på dette.
I norge har det mange ganger blitt avdekket grove justismord, der folk er blitt dømt til, og har sonet flere ti-år i fengsel.
Dette er de profilerte sakene, de som får oppmerksomhet i media.
Så har vi alle de mindre sakene, og når man ser hvor mye motstand det er for å se på de groveste sakene på nytt, så er det ikke mindre motstand man møter i de mindre sakene.
Men feilene starter før. Under etterforskningen, og under rettsakene. Ofte så er justismordene et resultat av at man er skråsikker på at man har gjort rett, tendensiøse forklaringer og etterforskning, tunnelsyn, og manglende realitetsbehandlig av retten.
I straffesaker skal beviskravet være ut over enhver rimelig tvil, det vil si med mer enn 95% sannsynlighet at man er skyldig.
I forvaltningssaker er beviskravet satt til sannsynligsovervekt. Det vil si at beviskravet er satt til 50%.
Barnevernssaker er en forvaltningssak, og kommer derfor inn under siste nevnte kategori.
Mange har opplevd at de får redusert taletid, og at vitner og bevis blir avskjært. Dette skjer både i straffesaker og i forvaltningssaker.
Mange opplever også at advokaten gjør prosessuelle feil, eller er uinteressert i saken din, eller gjør en svært dårlig jobb for deg, slik at du taper saken. Jeg vet om tilfeller der foreldrene sin advokat var venninne med kommuneadvokaten, og lånte lipgloss av henne i pausen, og foreldrene ble fratatt barna, eller at de på andre måter ikke ivaretar foreldrene eller privat part sin interesse. Jeg har selv opplevd at jeg ble forledet av advokaten på en slik måte, at det uunngåelig ville lede til rettsbehandling, i stedet for å stanse saken før det gikk til det skritt at saken skulle havne i rettsapparatet.
Jeg stanset saken ved å pakke det viktigste, og flytte utenlands.
I en del saker så kommer bv med påstander om vold fra en av foreldrene. I noen tilfeller blir dette politianmeldt, men ikke alltid. Mange ganger så viser en eventuell politietterforskning at det ikke har foregått noe vold, eller man kommer frem til et enkelt tilfelle av klaps på hånden. Barnevernet velger allikevel å opprettholde mistanken, og kjøre full sak, uten fnugg av bevis. De tvinger foreldrene til å skille seg, eller at en av dem må flytte ut, uten at det er det minste fnugg av bevis.
Barnevernssaker bygger ofte på en serie av udokumenterte påstander, mange ganger iscenesatt av saksbehandlerene sin frie fantasi, og de blir bekreftet av en korrupt sakkyndig, som kan utrede foreldreferdigheter uten å ha møtt verken foreldre eller barn. Det hele blir liksom kvalitetssjekket av Barnesakkyndig kommisjon, som egentlig ikke gjør noe annet enn å lese korrektur, og knapt nok det.
I norge er det juridiske miljøet meget lite, og mange kjenner hverandre, går på fester og sammenkomster sammen, og er ofte å se på hverandre som kollegaer. Båndene er mange, og det viser seg at et utvalg av psykologisk sakkyndige og dommere, og drar på «konferanser» sammen. Dette er en praksis som er svært uheldig, og bidrar til å skape uheldige bindinger.
I Kristiansund, ble det for en tid tilbake, tatt ut tiltale mot en sorenskriver, da han hadde forklart seg falskt i en sak. Etter to runder i retten, ble han tilslutt frikjent. Det er mye interessant som kom frem i den saken, blandt annet hvilket seksuelt forhold han hadde til en saksbehandler i barnevernet. Vi kan bare spekulere i hvor mange saker han har hatt til doms, der hans elskerinne har vært part i saken.
I norge er det generelt svært vanskelig å vinne over offentlig myndighet i retten. I barnevernssaker vinner privat part normalt sett ikke i mer enn 1,8% av sakene. Ved anke til Tingretten, vinner ca 1% av privat part.
Det norske rettssystemet er moden for modernisering. Og det er moden for objektivitet, realitetsbehandlig og rettsikkerhet, for slik det har fungert til nå, er ikke en rettstat verdig, og det er på tide at norske politikere velger å ta tak i dette.