Åpent brev til Justisdepartementet, Justiskomiteen, Domstolsadministrasjonen.
Vedr: Om systematiske justismord, dommere som forgriper seg mot barn, dommere som utelukkende lener seg til den offentlige siden, dommer som fikk enorme privileger etter å ha kjørt i autovernet med 2.98 i promille og dommere i høyeste instans involvert i NAV- skandalen.
Denne listen kommer etter hvert til å bli særdeles lang og er planlagt utgitt i en bok som også vil kunne nå det internasjonale samfunnet. For det er viktig at verden får kjennskap til et system der offentlige overgrep skjer på et så systematisk nivå at, det det ødelegger for titusenvis av mennesker.
Verden er allerede blitt godt kjent med norsk barnevern og alle dommene i Den Europeiske Menneskerettsdomstolen, som uansett bare er toppen av det gigantisk isfjell som viser at Norge systematisk har brutt med sine internasjonale menneskerettsforpliktelser. Det samme gjelder for
NAV-skandalene. Og i denne bolken, er det nettopp NAV-skandalen- eller rettere sagt Domstol- skandalen- som skal redegjøres for.
Og denne domstol- skandalen viser det samme mønsteret, også etter at skandalen er oppdaget og et faktum:
I stedet for å rydde opp i de menneskerettsbrudd som vitterlig er begått mot svært mange mennesker, så tvinger staten ofrene ut i en endeløs juridisk dragkamp.
Innledningsvis minner jeg igjen om hva talskvinne for de norske dommerne, Ina Strømstad, sa da dommer- skandalen ble kjent.
Dette er ordrett hva hun sa til NRK:
«De fleste har lagt til grunn at når offentlige myndigheter hevder at det regelverket er i samsvar, så er det det.»
Dette er den tydeligste erkjennelsen avgitt av en norsk dommer i moderne tid, om at dommere ikke opptrer upartiske og uavhengige men derimot som et redskap for statens interesser.
Og hennes synspunktet underbygges av at domstolene, med sjefen for Høyesterett, Toril Marie Øie, i spissen, ga staten en utilbørlig fordel, ved å bevisst unnlate å kontrollere underinstansdommeres rettsanvendelse, og la forvaltningsetaten – offentlige ”troverdighetspersoner” sine påstander uprøvd til grunn. Med blant annet den konsekvens at uskyldige mennesker måtte sone i fengsel.
Senere, da skandalen var et etablert faktum, ble Høyesterett tvunget til å gjenåpne og dermed reparere rettsbruddet; dvs frifinne personen de selv hadde dømt til ubetinget fengsel i 2017.
Høyesteretts rettsstridige behandling, som kommer til uttrykk i sak HR-2017-560-A, er slett ikke noe enkelt tilfelle, slik høyesterettsdommere påsto etter de ble tvunget til å gjenåpne saken, jf. HR-2021-1453-S.
I avsnitt 191 fremstilte Høyesterett sitt grove lovbrudd nærmest som en unnskyldelig rettsvillfarelse med følgende påstand:
”I dette tilfellet må det erkjennes at de rettssikkerhetsgarantiene som skulle sikres ved domstolsbehandlingen av As sak, ikke fungerte godt nok, når feilen i lovanvendelsen ikke ble fanget opp, heller ikke ved Høyesteretts behandling av saken i 2017”.
Dette var granskningsutvalget uenig i, jf. uttalelsen om at man må forvente at i alle fall Høyesterett så at fri bevegelse innen EU, følger av EØS-avtalen.
Enhver skal selvsagt forvente, som et minimum, at Høyesterett dømmer i henhold til lov og rett og konvensjonsforpliktelser, jf. Grunnloven § 92, tidligere § 110c.
En av Norges skarpeste kritikere er den tidligere presidenten i EFTA-domstolen, Carl Baudenbacher.
For noen år siden, holdt Baudebacher foredrag om NAV- skandalen i Bergen via videolink og hvor ingressen lød:
«Is Norway Abusing the EEA Agreement?
The background is the NAV Welfare scandal and the way it has been dealt with by the Norwegian and EFTA authorities and courts.»
Baudenbacher sin klare oppfatning er at staten jukser systematisk med jussen gjennom sin “Room for Manoeuvre”.
Og det er på høy tid for politikere, dommere og byråkrater å sette seg inn i begrepet som Baudenbacher mfl har kalt elitens “Room for Manoeuvre”.
For det går nemlig en rød tråd fra massedomfellelsene mot Norge i Den Europeiske Menneskerettsdomstolen, via NAV-skandalene, og til stortingspolitikernes milliongevinst gjennom fiktiv bruk av gutte- eller jenterommet som bostedsadresse:
Felles for det hele er at eliten i Norge, hva gjelder lovgivende, utøvende og dømmende makt, mener seg høyt hevet over loven og berettiget til å tolke denne på egne premisser til fordel for det offentlige, og til fordel for seg selv.
Dette kaller Baudenbacher altså for «Room for Manoeuvre» (RFM) og er illustrerende for den menneskerettsbløffen som har hersket i Norge gjennom årtier.
I et memorandum skriver han:
«VII. Conclusions
«1. RFM is the reason of the NAV scandal. It is incompatible with the EEA Agreement and the rule of law in particular.
2. NAV is only the tip of the Iceberg.
3. The State Attorney systematically violates the EEA law duty of loyalty, gives wrong advice and is in a conflict of interest.
4. Checks and balances don’t work well in EEA law cases.
5. Norway risks to lose its reputation as one of the leading European democracies.»
Baudenbacher mener at det var nåværende sjef hos Regjeringsadvokaten, Fredrik Sejersted, som la grunnlaget for NAV-skandalen ved så sin ustanselige nedvurdering av institusjonene i EFTA-søylen i EØS, og særlig EFTA-domstolen.
Som advokat hos regjeringsadvokaten i perioden 2000–2007, representerte han den norske staten i EFTA-domstolen i fire viktige saker (Pedicel, Ladbrokes, spillmaskiner og hjemkjøp); han tapte tre og en halv av dem. Dette er i det minste én bakgrunn for at han i 2008, da tilbake på Universitetet i Oslo, lanserte sin teori om «handlingsrommet», som åpenbart er i strid med det grunnleggende juridiske prinsippet om at avtaler må etterleves i god tro.
I egenskap av leder for Senter for europarett kunne han effektivt fremme teorien om «handlingsrommet».
Og Sejersteds kamp for den norske stat, falt tydeligvis i så god jord hos deler av den politiske eliten; Det er ingen annen forklaring på at Sejersted, i 2015, ble Regjeringsadvokat.
Man må si det slik: Fredrik Sejersted ble ikke regjeringsadvokat på tross av sine ekstreme synspunkter, men på grunn av dem.
Og to av de som slavisk første uskyldige mennesker inn i fengsel ved å bruke Sejersteds «Room for Manoeuvre» (RFM), var nåværende sjef i Høyesterett, Toril Marie Øie, og nåværende dommer til EMD, Arnfin Bårdsen.
Den 2 juli 2021, HR-2021-1453-S, sak nr. 20-046393STR-HRET, den såkalte «Nav-saken», kom altså Høyesterett i storkammer til at A måtte frifinnes i samme sak der Høyesterett dømte mannen i 2017.
Tiltalte ,A, hadde mottatt arbeidsavklaringspenger mens han i perioder oppholdt seg i Italia.
Den opprinnelige domfellelsen fra 2017, bygde på at A hadde handlet i strid med kravet i folketrygdloven § 11-3 om opphold i Norge som vilkår for arbeidsavklaringspenger, og at tiltalte derfor hadde skaffet seg en «uberettiget vinning» ved bedrageri, se Høyesteretts dom i saken, HR-2017-560-A.
Denne ble gjenåpnet av Gjenopptakelseskommisjonen etter at det var blitt stilt spørsmål ved om norske myndigheters praktisering av folketrygdlovens oppholdskrav ved reiser i EØS-området var forenlig med Norges folkerettslige forpliktelser, herunder EØS-retten. Under forberedelsen av den nye behandlingen innhentet Høyesterett tolkningsuttalelse fra EFTA-domstolen.
I frifinnelsesdommen av 2 juli 2021, kom Høyesterett kom til at kravet om opphold i Norge i folketrygdloven § 11-3 første ledd jf. tredje ledd var i strid med EØS-retten. Etter at EUs nye trygdeforordning, forordning 883/2004, ble en del av EØS-avtalen 1. juni 2012, var kravet om opphold i Norge i strid med artiklene 7 og 21 i denne forordningen. Før denne forordningen trådte i kraft var kravet om opphold i strid med EØS-avtalen artikkel 36 om fri bevegelighet for tjenester.
Jeg gjentar hva Høyesterett skriver i premiss 191:
«Straff er samfunnets strengeste reaksjon mot lovbrudd, og domstolene har et selvstendig ansvar for å påse at det foreligger rettslig grunnlag for straffansvar. I dette tilfellet må det erkjennes at de rettsikkerhetsgarantiene som skulle sikres ved domstolsbehandlingen av As sak, ikke fungerte godt nok når feilen i lovanvendelsen ikke ble fanget opp, heller ikke ved Høyesteretts behandling av saken i 2017.»
De som deltok i justismordet mot A da saken var til behandling i Høyesterett i 2017 var foruten justitiarius Øie og Norges dommer til EMD, Arnfinn Bårdsen, dommerne Arntzen, Ringnes og Bergsjø.
Det er selvsagt svært alvorlig at landets mektigste dommere bidrar til å dømme en uskyldig mann til 75 dagers ubetinget fengsel.
Og det finnes ingen unnskyldninger for Høyesteretts justismord.
Rettsstillingen var avklart, blant annet gjennom Tolley-dommen, der Norge intervenerte, men der Høyesterett unnlot å gå inn på Norges folkerettslige forpliktelser.
Tolley-dommen, kom 1 februar 2017, altså lenge før Høyesteretts avgjørelse av 15 mars,2017
En riktig anvendelse av EMK Artikkel 7 ville også kunne ha bidratt til å hindre justismordet. Men, også denne ble ignorert.
En av de sakene der Norge allerede er dømt i Den Europeiske Menneskerettsdomstol for brudd på EMK Artikkel 8, er saken mellom Pedersen mfl og Norge fra den 10 mars 2020. Øie deltok i behandlingen av denne saken i Høyesterett.
At Øie, som landets fjerde mektigste person, kan utsette en uskyldig mann for fengselsstraff eller grove menneskerettsbrudd fordi hun ikke har satt seg inn i Norges folkerettslige forpliktelser, er i seg selv så alvorlig at det ikke bør passere.
Men vi vet jo hvordan makten i Norge beskyttes og at ansvarlighetsloven bare er en illusjon.
Marius Reikeras